Flere og flere fotografer blir deltids- og noen også fulltidslærere i foto. Utvalget av skoler som tilbyr fotoutdanning på mer eller mindre profesjonelt nivå bare øker. Hvert år utdannes det langt flere fotografer enn det markedet klarer å absorbere. De aller fleste ender derfor opp i helt andre yrker, og har foto som et sideprosjekt. Det er allerede flere fotografer enn det markedet trenger. Det positive med dette er at det på sikt fører til en nivåhevning, men også at noen priser seg veldig lavt – for i det hele tatt å få jobber. Dette fører til uro i markedet og prispress på de fotografene som er verdt pengene.
Den store økningen av skoler, må på sikt føre til at noen faller fra. Ser vi starten på dette allerede nå? En skole i Sverige lukker ned til sommeren, uten å forklare hvorfor. En populær utdanning, trenger ikke bety at den er lønnsom for alle.
De som velger foto eller fotorelaterte yrker har mange muligheter. Det er en jungel der ute. Men i Norge har vi ingen høyere utdanningstilbud fra det offentlige.
Anbefaler derfor alle å lese Magnar Fjørtofts kommentar til diskusjonen om kongebildene.
Hører gjerne fra dere.. Kommenter nedenfor.
Jeg er selv fotostudent, og for diskusjonens helse sier jeg ikke hvilken. Men jeg er langt på vei enig med det som blir skrevet i denne artikkelen. Foto er en utrolig populær studieretning som engasjerer mange mennesker, og det er et problem at denne utdanningen ikke har en bedre struktur her i Norge. Det virker å være en yrkesretning hvor det er lite anerkjennelse for proffesjonaliteten blandt den menige mann. I måten “en fotograf er en mann med et kamera”.
Kvaliteten på utdannelsen vil jeg stille et generellt spørsmålstegn ved (ikke nødvendigvis fordi jeg er utilfreds med min egen), men fordi det er for lett å etablere denne studieretningen uten å kvalitetssikre den. Siden dette nærmest er utelukkende et marked for privatskoler, er det lett å sko seg på andre drømmer, og ta rikelig betalt i prosessen – uten at elevene i særlig grad underveis kan kvalitetssjekke.
Under min tid i Australia møtte jeg en fotograf som hadde tatt master/doktorgrad innen fotografi, og oppgaven omhandlet risikoen rundt det at yrkestittelen som fotograf vil forsvinne. Hans studier viste at de enkle oppdragene ville folk håndtere selv med dyrekjøpte kameraer. De mere betydningsfulle, men likevell gjennomførbare for menige mann som f.eks bryllup, ville nå tre ganger så mange fotografer konkurrere om, siden de som før tok de enkleste oppdragene (som det også er flest av), måtte opp ett nivå. Den siste var spesialisering innen foto, og den kom til å være relativt uberørt. De fotografene som kunne påta seg oppdrag uten “tak”, ville være en beskyttet gruppe.
I den annledning kan man annta at man utdanner veldig mange flinke hobbyfotografer i Norge. Til dem som ikke brenner utrolig sterkt for yrket, vil det bety et studielån på noen hundre tusen, og ingen nye jobbmuligheter. Men fremdeles ønsker dem å ta bilder, og sågar priser seg og dermed alle andre fotografer ut av yrket.
Min personlige oppfatning er at nivået på studenter er utrolig sprikende. Enkelte har en klassefotograf i seg, mens andre er fornøyd med å være på nivå med aktive amatører. Fotografi syntes jeg ligner mye på idrett. Skal man bli virkelig god må man brenne for det, og man må være villig til å jobbet hardt og trene mye. Dermed er det vanskelig å kunne se dette på opptaksprøver.
Konklusjonen min er at man må fokusere mye mere på kvalitet, fremfor kvantiet når det kommer til utdanningen. Her kan skolene stilles i mye større grad til ansvar for den utdanningen dem heved å gi. Forventningsnivået til elevene er også ofte variabelt. De fleste vet hva det vil si å være snekker eller elektriker – men få har noen sterk formening om fotograf. Det er for mange bare en som eier et kamera. Det håper jeg vil endre seg.
Jeg er helt enig i det Engmark skriver om strukturen og kvaliteten på fotoskolene. En utdannelse bør ikke kun bestå av møte mellom anerkjente fotografer men faktisk bli påkrevd å kunne utdanne elevene nok for å kunne klare seg. Etter å ha sett kvaliteten på mange private skoler er jeg blitt mer og mer skeptisk til den private skolen. Staten bør kunne gå inn å regulere og kvalitetssikre skolene mer, ev stoppe de. Mange flere sitter idag igjen med høyere studielån og knuste drømmer.
http://isidoraastrom.blogspot.com/2011/02/er-private-fotoskoler-pepperkakehus-i.html
Denne saken fortjener større engagement enn den har blitt tildelt. Muligens en forklaring på hvorfor det står slik til, som det gjør.
Takk Isidor for ditt flotte innlegg i debatten.
Jeg forventer ikke at det skjer noe nå, men emnet må ikke få lov til å ligge begravet. Det hadde vært fint om noen med kraft, engagement og visjoner – tok tak i saken (igjen). Det gjelder å ikke gi opp.
Akkurat som Foto-Norge ble en realitet til slutt, kan vi også gjøre noe med utdanningen her hjemme.