Kjersti Botnedal har besøkt og fotografert ungdommene som henger på Hjørnet på Oslo S.

Hjørnet på Oslo S er et hengested for ungdom. De yngste er 12-15, de eldste 25, og Kjersti Botnedal husker dem helt fra hun satt utenfor Outland i den gamle Østbanehallen og ventet på sønnen som kjøpte Pokemon. Hun vil selvsagt ikke snakke på vegne av en eneste en av dem, og det finnes helt sikkert heller ingen universell fortelling som gjelder alle. Men de liknet den gjengen hun selv vanket sammen med da hun 19 år gammel kom fra Bergen til Oslo, identitetsøkende, ensomme, unge som ikke passet inn. De gangene hjemlengselen ble for sterk, gikk hun ofte og satte seg på kafeen på Østbanen. Her var folk like rastløse som henne, graviterende fra et sted til et annet, på en slags flukt, bort fra noe, uten helt å vite hvor de skulle. Denne gjengen, med sine svarte store hullete klær, piercinger og tatoveringer, vekket minner.

For noen år siden begynte hun å besøke disse ungdommene, lyttet til fortellinger om brå modning og utenforskap, eller bare pustet i samme rom, helt uten formål. Enkelte ganger har hun følt seg som bestemor i ballrommet på Ikea, andre ganger har hun på tvers av aldersskillet følt på en dyp samforståelse. Det kan være helt stille, eller stedet kan ose av hormoner, klemmer, kos, gutter og jenter som velter rundt på gulvet og løper etter hverandre. Så er det plutselig en som skjerper blikket. Han har sett en kjenning, og løper vedkommende i senk, klemmer og utbryter høylytt, «så godt å se deg»! Akkurat slik vi gjorde da jeg var 19 år, forteller hun, i vårt kjærlighetshungrige utenforfelleskap.

Om det er Oslo, moderniteten, eller om det er det å være ung er vanskelig å si. Men ansiktene til disse ungdommene representerer en slags tidløs universell fortelling om å berge seg selv under vanskelige forhold. Finne kjærlighet og tilhørighet der den er. Utstillingen er en samling portretter, fotografert i studio eller på Hjørnet.

Utstillingen åpner torsdag 31. mai kl. 18.