What We Call Real utfolder seg som en spekulativ visuell undersøkelse av hvordan persepsjon, omgivelser og identitet tar form. Snarere enn å tilby en fastlåst posisjon, beveger prosjektet seg gjennom en rekke spørsmål: Er virkeligheten noe vi observerer, eller noe vi kontinuerlig konstruerer? Og i så fall, hvor begynner denne konstruksjonen, og hvor slutter den? 

I kjernen av arbeidet ligger en spenning mellom medier. Fotografi har historisk sett blitt forstått som noe som fanger det som er. Kunstig intelligens genererer derimot det som kan være. Hvis fotografiet registrerer og kunstig intelligens konstruerer, hva skjer da når begge opererer innenfor samme bilde? Er bildet et dokument, en fabrikasjon, eller noe som motsetter seg begge definisjoner? 

Gjennom konstruerte visuelle miljøer som kombinerer fotografi og kunstig intelligens, plasserer verket menneskekroppen i skiftende forhold – ikke for å definere hvordan den skal oppføre seg, men for å observere hva som vokser frem i møtet. Hva gjør omgivelsene mulig? Hvilke former for atferd og persepsjon oppstår i dem? Hva tilhører kroppen, og hva tilhører systemet? Og hvor begynner disse skillene å gå i oppløsning? 

Det sammenvevde forholdet mellom mennesket og dets teknologiske produksjoner har lenge vært debattert og teoretisert, fra Heideggers Gestell til Deleuzes maskiniske assemblager og Haraways Cyborg. Eksplosjonen av kunstig intelligens aktualiserer disse debattene på nytt og intensiverer eldgamle polariteter. Menneske og maskin. Intuisjon og beregning. Kreativitet og system. Sensitivitet og logikk. Er kunstig intelligens et verktøy som utvider menneskelig persepsjon, eller introduserer den sin egen, fremmede form for intelligens? Og hvis kunstneren samarbeider med AI, hvor befinner opphavsretten seg: i mennesket, i systemet, eller i samspillet mellom dem? 

Prosjektet søker ikke å oppløse disse spenningene i fikse motsetninger. Det spør ikke om verket er menneskelig eller maskinelt, ekte eller kunstig, ekspressivt eller kalkulert. I stedet spør det om disse skillene fortsatt er relevante. Hva om disse tilstandene ikke er adskilte, men sammenvevde? Hva om de ikke motsetter seg hverandre, men utfyller hverandre? Hva om kunstig intelligens ikke reduserer menneskets natur, men avslører nye dimensjoner ved den? 

I denne forstand opererer verket innenfor et sameksistensens felt. Menneskelig intuisjon og kunstig intelligens posisjoneres som gjensidig avhengige moduser for persepsjon og skapelse. Bildene vokser frem fra dette samspillet som forslag snarere enn svar, og inviterer betrakteren til å bli værende ved denne terskelen. 

Til syvende og sist spør What We Call Real om evnen til å romme motsetninger i seg selv kan være en form for utvidet bevissthet. Hvis virkeligheten ikke er entydig, stabil eller universelt delt, så er kanskje det vi kaller virkelig alltid i ferd med å bli til – formet ikke bare av miljøene vi bebor, men av systemene vi tenker med og måtene vi velger å se på.

Biografi

Camila Urrego er fotograf og visuell kunstner med en tverrfaglig bakgrunn innen kunst, arkitektur og design. Hun har studert kunst ved Tokyo University of the Arts, arkitektur og design ved Universidad de los Andes i Colombia, og har en master i landskapsarkitektur fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og en master i interiørarkitektur fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Som grunnlegger av det kreative studioet Camiur arbeider Urrego i skjæringspunktet mellom fotografi, historiefortelling og kunstig intelligens. Hun utforsker hvordan grensene mellom kunst, arkitektur, mote, økologi og teknologi forskyves og rekonfigureres. I sitt arbeid utvikler hun visuelle og spekulative miljøer som integrerer verktøy fra disse feltene for å undersøke hvordan virkelighet formes i samspillet mellom ulike systemer.