Line Ørnes Søndergaard – SPOR / TRACE
SPOR / TRACE er en visualisering av det usynlige, og søker å formidle noe av det mentale og emosjonelle som følger med en slik verdensomspennende unntakstilstand.

– Covid-19 endrer våre rutiner, sosiale adferd og bruk av offentlig rom. Men jeg opplever også at det påvirker hvordan jeg selv ser tingene rundt meg. Kombinasjonen av skjerm-trøtte øyne og endeløs fiksering på alle områdene i offentlig rom som kan være infisert gjør at jeg synes å se disse usynlige virusene overalt. Som små, lysende prikker i landskapet. Dette lille prosjektet er et forsøk på å dele dette entopiske fenomenet.

Line fotograferer omgivelsene sine og trykker bildene. Deretter stikker hun hull der smitten kan være. Fotografiene monteres i små lysbokser, slik at prikkene begynner å gløde i landskapet.

Marta Anna Løvberg – The social ills prevalent
Over hele verden står folk nå overfor den samme trusselen, Covid-19-pandemien, og sykehusarbeidere rapporterer om krigslignende forhold. Samtidig er de fleste av oss ikke rammet av selve sykdommen, men vi er alene og isolerte hjemme. Vår utfordring er frykten, usikkerheten, ensomheten og kjedsomheten.

I fotoserien «The social ills prevalent» gir Marta Anna Løvberg uttrykk for følelsene som oppstod i henne selv de første to ukene etter at Norge stengte ned 12. mars 2020. Som materialer i bildene bruker Løvberg hverdagslige ting som plutselig hadde fått en ny betydning. Folk løp til butikkene for å hamstre toalettpapir, ansiktsmasker, hansker, desinfeksjonsmiddel og mat – husholdningsartikler som nå var blitt symboler på overlevelse og grådighet.

Løvberg jobbet med fotoserien i sitt hjemmestudio hvor hun forvandlet såpe og desinfeksjonsmiddel til en deilig dessert, en appelsin til et dødelig virus, og en fyrstikkeske til et lite hjem. Bildene hennes fanger de sosiale lidelsene vi møter akkurat nå.

Charlotte Tjomsland – Det hvisker i gresset
Charlotte Tjomslands fotografier utforsker narrativer knyttet til barndom, identitet, etnisitet og familie. Med to fosterbarn som på ulike tidspunkt kom inn i livet hennes som spebarn, har øyeblikk fått en ny mening. Hvordan skapes et jeg, en identitet, en barndom, og en familie? Hva betyr øyeblikk av gjenkjennelighet, øyeblikk av å høre sammen, øyeblikk av berøring, øyeblikk av fremmedgjøring, øyeblikk av å kjenne andres blikk?

– Jeg har betraktet barna mine i den stille koronatiden. Noen ganger har jeg kommet dem så nære at jeg kan kjenne på en følelse som ikke er min egen, som om noen hvisker i gresset.

– Barna vet ikke enda hvem de er, hvem de kommer til å bli, eller hvem de kunne ha blitt. Jeg ser på dem. På hendene deres. De vakre hendene som jeg elsker; brune utenpå og lyse inni. Fargen deres som ikke definerer dem for meg, men som jeg vet vil være med på å forme dem som mennesker. Hvilke øyeblikk former dem? Har jeg fanget noen av disse øyeblikkene?

Med en undertone av hvordan vi betrakter hverandre, og hvordan vi omgir oss med det som for mange er det trygge og gjenkjennelige, beveger Charlotte seg inn på tematikken knyttet til black lives matter og hvordan man kan kjenne seg fremmed i det nære.

Umerkelig og stille fotograferer hun barna sine med mobilkamera, for ikke å avbryte øyeblikket.