Med “Jeg er av den typen som trives best alene” prøver Sunniva Hestenes å skape en dialog mellom to generasjoner.

hva som en gang var og hva som er

“Jeg er av den typen som trives best alene” er et personlig prosjekt som prøver å skape en dialog mellom to generasjoner. Prosjektet startet da Sunniva Hestenes kom over negativene til faren sin, og innså at hun ubevisst hadde speilet hans verk, over 30 år etter at han sluttet å fotografere.

Halvparten av fotografiene har hun produsert i perioden 2017-2019, de resterende fotografiene har faren hennes produsert i perioden 1970-1976.

Verkene utforsker det vakre i det hverdagslige. De vandrer mellom det observerende, rolige, nesten tidløse, og det brutalt ærlige og konfronterende. Prosjektets intensjon er å forvirre observatøren og få denne til å sette spørsmål ved eget tidsbegrep. Det at en ikke automatisk kan se hvem som har tatt hvilke bilder, og at de tilsynelatende har det samme blikket skaper en usikkerhet rundt hva som en gang var og hva som er. Dette skaper en dialog mellom hennes fars og hennes egne fotografier, mellom fortid og nåtid, mellom to generasjoner som kanskje ikke er så forskjellige som man innbilles til å tro.

– De aller fleste vil tilbringe sine første år skjermet for fortiden. Foreldrene våre har en viktig rolle i vår utvikling, og har også en enorm mengde makt da deres blikk og væremåte vil være vårt utgangspunkt ved alle fremtidige sosiale situasjoner. Vi forventer at foreldrene våre skal se oss fordi de har valgt å skape oss, men det er også viktig å se foreldrene våre tilbake, og anerkjenne at de har levd et liv før vår tid, sier Sunniva og legger til:

– Dette prosjektet er derfor et ønske om å si takk, og å se min far og hans drømmer, opplevelser og historier for det de er, ikke bare som noe som har vært.